OL til
Norge?
Svaret er lett. Og svaret er Tromsø
I en kommentar 13.januar 2007 tok VGs Truls Dæhli standpunkt i OL-saken.
Kommentatoren er ikke i tvil om hvilken by som bør være kandidat
til lekene i 2018.
Her kan du lese kommentaren til Dæhli:
Oslo, Trondheim eller Tromsø som norsk OL-søker til vinter-OL
2018? Spørsmålet nærmer seg en avklaring, snart ligger
søknadene på idrettsstyrets bord, og deretter vil en og annen
politiker si sitt.
Mange vil sikkert mene at valget er vanskelig, men jeg mener det motsatte.
For om vi feier til side alt navleskuende pjatt som følger enhver
lokaliseringsdebatt, og ellers alle bestillingsverk forskere og øvrige
vitere holder foran oss, så finnes det bare en spennende kandidat.
Og kandidaten heter Tromsø. Det betyr ikke at det er umulig å
finne gode argumenter for Oslo eller Trondheim, men veldig lett er det
ikke, og satt opp mot Tromsøs konsept faller begge igjennom på
flere områder.
Først og fremst fordi både Trondheim og Oslo er ute av stand
til å arrangere kompakte leker, som er Tromsøs sterkeste
kort, men også fordi Oslo og Trondheim fremstår som ganske
profilløse i forhold.
Og det siste rammer i særlig grad Trondheim, som hverken har Oslos
størrelse eller Tromsøs spektakularitet, og av den grunn
blir den første kandidaten som faller ut.
Innbyggertall og behov for etterbruk er nemlig det beste argumentet Oslo
kan få gehør for i racet mot Tromsø, og paradoksalt
nok mest fordi Oslo gjennom årtier har vært så blottet
for idrettsvisjoner at de etter hvert har fått behov for nærmest
alt mulig.
En by som så vidt rakk å redde Bislett før hele stadion
raste sammen, og ellers har Valle Hovin og en utdatert hoppbakke å
vise fram, kan virkelig trenge det som et vinter-OL bringer med seg.
Det siste naturligvis betinget av at ingen anlegg berører markagrensen.
Da er saken tapt. Også et OL.
Men hvor troverdig er en kandidat som ikke evner å klekke ut ideen
om en OL-søknad alene, som i stedet får den klasket i hodet
av entusiaster i nord, og etterpå kommer opp med en profil som handler
om å være hipp og urban?
Hva er det? Og hvordan skal en så hjelpeløs profil få
gjennomslag i en verden som stort sett er mer hipp og urban enn Oslo noen
gang kommer til å bli?
Eller sagt annerledes: Tror noen at sprintlangrenn i Tøyenparken
vil få utlendinger til å gå av hengslene i begeistring?
Rent bortsett fra at Oslo vil bety et delt OL med Lillehammer / Kvitfjell,
og dermed til en viss grad vil ligne et OL i Torino som ble arrangert
alle andre steder enn i Torino, og bar sørgelig preg av det, synes
jeg også at Oslos kandidatur oser mer av forsøksvis politisk
smartness og anleggsiver enn bred og sterk entusiasme for selve OL-ideen.
For der Tromsø synes å ha tung støtte fra den ytterste
væreier på Røst til de innerste kontorer på sametinget,
her har en hel landsdel forbløffende nok klart å samle seg
om en by og ett sted, registrerer jeg for Oslos del mest påtatt
og arrangert entusiasme for saken.
Og da har vi ennå ikke snakket om naturgitte forhold, som for Tromsøs
del er spektakulære og unike i ordenes rette betydning, og som gir
byens søkerstatus en eksotisk og spennende karakter.
For ingen har arrangert et OL i arktiske strøk tidligere, og få
andre steder enn Tromsø gir verden muligheten, og det er et salgsargument
som bærer langt inn i de sirkler som betyr noe.
Sammen med en natur som gir kompakte leker, og et sentrum som kan virke
samlende, gir dette Tromsø fordeler ingen andre norske kandidater
kan matche. Dertil kommer den lokale entusiasmen, som er så avgjørende
for lekenes ve og vel, og som Torino var et skrekkelig eksempel på,
fordi slik entusiasme var helt fraværende.
Her har Tromsø et betydelig forsprang, fordi ideen om å søke
OL springer ut herfra, fordi ideen har modnet over tid og blitt hele landsdelens
eiendom, og slik er det også lett å merke at Tromsøs
kandidatur gjennomsyres av et helt annet trøkk enn de andre kandidatene.
Dette er ekte vare, dette betyr virkelig noe for det store flertallet
i Tromsø og Nord-Norge, og denne brede støtten og entusiasmen
kan man vanskelig overvurdere betydningen av.
Og i bakgrunnen hører vi en regjering som snakker om en nysatsing
på nordområdene, om at fremtiden hører den nordlige
landsdelen til, og det virker heller ikke dempende på landsdelens
iver for å få denne saken på plass.
Man kan selvsagt stille begrunnede spørsmål om Tromsø-områdets
behov for etterbruk, men behovene for en betydelig oppgradering av infrastrukturen
rimer med de politiske visjonene vi har hørt en stund, og kan hende
er det bare så enkelt at Tromsø er rett sted til rett tid
denne gangen?
Jeg føler det slik.
Argumentene mot Tromsø, som mest av alt handler om byens størrelse,
eller snarere mangel på sådan, vil bli en utfordring om byen
vinner nasjonal støtte for sitt kandidatur.
Men jeg tror ikke dette er like tungtveiende som mange av Tromsøs
konkurrenter vil ha det til. Torino er en stor by, men lekene i Torino
var så sjelløse og mislykkede som et vinter-OL kan bli, og
derfor er jeg rimelig sikker på at IOC kan la seg fascinere av Tromsøs
tanker og visjoner - den manglende storbystatusen til tross.
For IOC har gitt OL til en norsk småby før.
Og de angrer ikke.
©
2006 Arne Solvang på vegne av Folkeaksjonen OL til TROMSØ 2018
Alle rettigheter reservert. Ingen del av denne siden kan kopieres eller
overføres i noen form, med det menes det elektronisk. mekanisk, inkludert
fotokopiering, opptak, eller via annet system uten skriftlig tillatelse
av Arne Solvang / Folkeaksjonen OL til TROMSØ 2018.
Denne siden / nettstedet er uavhengig av Tromsø 2018 søker komite og har
under ingen omstendigheter tilknytning til NOK / NIF, IOC eller IPC. |